En hyllest til Brune Dager!

Synes nå det var helt på sin plass med en liten hyllest til Sven Even, Trond, Torill, Maria og resten av gjengen bak Brune Dager. Et fantastisk kulturarrangement som viser at Risørfolk kan skape flotte opplevelser også vinterstid! Slike arrangementer viser byen vår frem på en eventyrlig måte, og mange av oss blir enda mer stolte av å være fra Risør.

I mine øyne kan ingenting kan måle seg med Risør. I tillegg så har vi de rette menneskene som er bosatt i byen vår. Masse kreative, offensive og positive mennesker som på frivillig basis står på døgnet rundt for at alle oss andre skal få noen timer med avkobling, underholdning og nytelse. Uavhengig om du er tilhenger av musikk, stand up, quiz, skirenn eller kun vil kose deg - Brune Dager leverer et produkt av høy kvalitet!

Jeg er ikke helt sikker at Risør har et kulturliv er større, bedre eller bredere enn andre kommuner, det bare føles slik. Og det er vel det viktigste. La oss håpe at alle ser verdien i å støtte opp om disse menneskene som bringer oss denne utrolige ”Risørkulturen” år etter år.

Og nok en gang - en stor takk til alle dere som gjorde denne helgen til en opplevelse man ikke finner mange av vinterstid på Sørlandet. Bravo!

Ingen skam å snu i tide...

Bystyret gjorde det nylig klart at det ikke så seg i stand til å støtte Risør Fotofestival med kr 25 000. Konklusjonen fra festivalens side ble da at de ikke kunne gjennomføre festival i 2011. Det synes jeg er trist og uverdig for Risør, som skal fremstå som kunst og kulturby, og fremfor alt en fargerik festivalkommune. Det alle bør være opptatt av nå er å holde festivalen i Risør og opprettholde tilliten hos kunstnerisk råd og deres viktigste samarbeidspartnere. Det er andre byer som ønsker seg en fotofestival, og som er mer enn klare til å overta konseptet. Det kan vi ikke leve med dersom Risør i fortsettelsen skal fremstå som et sted hvor frivillighet, kreativitet og pågangsmot premieres. Så nå må politikerne snu.

Jeg og mange med meg, synes Risør Fotofestival fortjener en slik støtte. Vi snakker om en relativt liten sum penger som kan få stor verdi for Risør. Festivalen kan fremvise et nøkternt budsjett med fokus på at Risørs handel- og næringsliv skal få glede av festivalen. Derfor anbefaler jeg på det sterkeste at beslutningstakerne om å ta ansvar og gå inn i en dialog med festivalledelsen for å finne en løsning som kan ende opp i at Risør Fotofestival blir gjennomført i 2011. Noe annet ville være tragisk for kultursatsingen i Risør.

Risør + Gjerstad = Sant?

Mye kan tyde på at små kommuner i fremtiden vil slite med å gi et tilstrekkelig tilbud innen de fleste områder, det være seg skole, helse, teknisk eller kultur. Den siste tiden har debatten om kommunesammenslåing blusset opp på nasjonalt plan. Kanskje tiden er inne for at også Risør og Gjerstad kan se nærmere på en sammenslåing. Spesielt med tanke på debatten rundt ny politistasjon. For jeg er rimelig sikker på at den eneste måten en ny politistasjon kan se dagens lys her i øst, er om Risør og Gjerstad klarer å samarbeide. Ingen av kommunene virker å være begeistret over at stasjonen kan ende opp i Tvedestrand. Og kanskje dette samarbeidet kunne være starten på noe mer? Kanskje bør Risør se at en ny politistasjon hører hjemme på Brokelandsheia, og støtte dette arbeidet? På lik linje som vi forventer at Gjerstad støtter opp om Risørs kamp om et nytt rehabsenter? Ingen sammenligning for øvrig, men samarbeid handler faktisk om å gi og ta.

Dersom vi klarer å samle oss om disse tankene er veien kort til å drøfte et enda tettere samarbeid. For om småkommuner som Risør og Gjerstad skal klare å lokke til seg innbyggere og arbeidskraft må vi tørre å tenke litt større. Men begrepet kommunesammenslåing får dessverre mange innbitte patrioter til å brette opp armene, fyre opp fakkelen og si klart i fra at de vil beholde demokratiet i sin umiddelbare nærhet. Men jeg håper likevel at kommunesammenslåing er en idè som har modnet hos folk flest. Det er en utfordring å få en god organisasjon og en god kvalitet på tjenestene og da trenger vi større enheter. Derfor bør Risør og Gjerstad nå ta en seriøs debatt rundt sammenslåing. Neste år er det lokalvalg. Kan vi bruke tiden frem til valget med å drøfte dette?

I dag er det dessuten så mange interkommunale og regionale samarbeid, at det kan oppleves som en trussel mot lokaldemokratiet. Spør du meg så gir uansett dagens kommuner lite demokrati, siden de folkevalgte ikke har tilstrekkelig handlingsrom som følge av en noe anstrengt kommuneøkonomi. Derfor bør en eventuell ny debatt om kommunesammenslåing mellom Risør og Gjerstad også være på et annet nivå enn kun fra ordfører og rådmannshold. Kommunene bør invitere innbyggerne til å lage en borgerdebatt. Flytt makta nedover, og la folket få tale!

At en kommunesammenslåing vil tvinge seg frem i løpet av de neste årene virker veldig trolig. Hvorfor da ikke være dette tvangsekteskapet i forkjøpet, og innlede en kommunal forlovelse? For slik jeg ser det er det vanskelig å finne to kommuner som passer bedre sammen enn Risør og Gjerstad. Her får vi både by og land, landbruk og fiske, bysenter og handelssenter. I tillegg er halvparten av kommunenes innbyggere i nær eller fjern slekt. Ja, det meste virker å være tilpasset hverandre. Dessuten har kommunene lang fartstid i å være gode naboer og samarbeidspartnere. Til og med fotballklubbene har nylig funnet sammen.

Kan vi legge historie, patriotisme, lojalitet og tilhørighet til side en liten stund, og starte med å se på muligheten for en fremtid som kanskje kan være positiv for både Risør og Gjerstad – sammen?

…men hvem nevnte egentlig frivillighet?

Med opptil flere seriøse og fremtidsretta ordførerkandidater og rykte om mange nye friske navn på de ulike partilistene, kan valget fort vise seg å bli et av de mest spennende lokalvalgene på lenge. Og valgkampen virker nå å være i gang. I AAB byr politikerne over hverandre i viktige saker som eldreomsorg, skolepolitikk og ikke minst næringsutvikling. Også omdømmebygging har vært et mye omdiskutert tema. Alt dette er naturlig nok sentrale områder for enhver samfunnsengasjert person, skulle i grunn bare mangle. Men hvordan står det egentlig til med de ulike partienes vilje, evne og troverdighet innen det frivillige området?

For det bør vel være innlysende at det frivillige Risør vil trenge trygge og gode rammevilkår også i fremtiden. Frivilligheten, det være seg innen idrettsklubber, teatermiljø, speiderbevegelsen, musikk eller festivaler, er alle fullstendig avhengig av offentlige støtteordninger og bidrag - og dette må ytterligere styrkes (og dyrkes) i årene som kommer.

Det er også viktig å tenke på at støtteordningene må tilrettelegges innenfor frihet og uavhengighet, og slettes ikke bidra til å ytterligere byråkratisere frivilligheten. Det må for all del ikke bli for vanskelig å drive en frivillig forening eller klubb. Det er tross alt noen som skal gjøre denne jobben på fritiden (les kveldstid…) Men en ting som er helt sikkert - det er ingen som får så mye aktivitet ut av hver eneste krone som det de frivillige representerer i Risør, garantert!

Selvsagt må enhver klubb, forening eller festival i bidra selv. Men det gjør de da sannelig også! Men det offentlige Risør må faktisk bidra enda bedre med både tilrettelegging, kompetanse og økonomiske ressurser. For de mange av oss som har brukt mesteparten av fritiden vår på frivillig arbeid de siste åra er det helt avgjørende at de politiske partiene kommer enda mer på banen og legger føringer om fremtidens rammevilkår. Ildsjelene vil definitivt – men hva ønsker egentlig politikerne?

Det burde vel være hevet over enhver tvil at Risør er totalt avhengig av driftige klubber og ikke minst engasjerte ildsjeler. Det handler til syvende og sist om å tilrettelegge for et trygt og blomstrende nærmiljø. Det frivillige Risør bidrar med en uegennyttig innsats uten å være styrt av offentlige eller kommersielle interesser. Et aktivt organisasjonsliv er faktisk en forutsetning for at Risør skal fortsette som det levende lokalmiljøet det er i dag, med sterke sosiale nettverk. Så må man for all del heller ikke glemme hva Risørs mange klubber, foreninger og festivaler gir til folkehelsa i form av likeverdet, toleransen, forståelsen og respekten. Innen disse områdene burde vel egentlig håndballen, musikkteateret, seilforeningen, trebåtfestivalen, innebandyen, FyrJam eller fotballen fått hver sin ukentlige kulturpris spør du meg...

Til slutt har jeg lyst til å påpeke at vi må huske at en av hovedskillelinjene i kulturpolitikk er hvordan de ulike partiene ønsker å bruke denne fantastiske ressursen. Noen er faktisk er villige til å premiere frivillig initiativ, vilje og kreativitet, andre ønsker igjen (merkelig nok…) at frivillige organisasjoner skal være selvfinansierende. Så la alle oss som er levende opptatt av frivillighet være klar over dette skillet. For dersom trygghet, trivsel, inkludering og respekt skal være selvfinansierende – da er vi jaggu inne på en farlig vei. Like lite som at eldreomsorgen skal finansieres av de eldre eller at skolegangen skal finansieres av elevene, så skal frivilligheten finansieres av de frivillige – mener da hvert fall jeg!

Jeg tror de fleste av oss vil at frivillighet skal satses enda hardere på i årene som kommer, og at Risør skal fortsette å være et sted hvor frivillige klubber, foreninger og festivaler skal få leve, blomstre og ikke minst utvikle seg – i samspill med omgivelsene og til glede for både fastboende og gjester.

Uansett om det gjelder konserter, nye idrettshaller, teateroppsetninger, nye kunstgressbaner, CD utgivelser, skøytebaner, festivaler, tennisbaner, bokutgivelser eller jubileum, så bør vi fortsatt være på offensiven. Dette skal vi klare! For jeg vil påstå at vi har mer å være stolt av innen frivilligheten enn de fleste andre Sørlandsbyer, og er det en ting vi garantert vil trenge mye mer av i fremtiden – så er det stolthet!

…hvilke assosiasjoner vil vi at folk flest skal ha?

Hundrevis av eksperter innen ”PR/omdømme – bransjen” har hundrevis av ulike svar på hvordan man bygger et godt renommé. Kommuner over hele Norge bruker masse ressurser og midler på kreative prosesser og prosjekter som skal finne det som skiller dem fra andre. Målet er å synliggjøre sin egen identitet, sine egne verdier og få frem kommunens særegenhet.

Den siste tidens debatt om merkevare- og omdømmebygging, både i AAB, på Facebook og i ulike blogger, viser vel at de fleste politikere satser på dette frem mot valget. Det skal holdes seminarer, utvikles strategier og lages planer - alle med målsetning om at Risør skal bli en attraktiv kommune å bo i og besøke.

Fokuset på å være attraktiv, og tiltrekke seg flere innflyttere, er større enn noen gang. Men hvordan bygger vi en sterk merkevare av Risør, og hva må vi satse på for å skape et bedre omdømme og renommé? Spørsmålene knyttet til dette er mange.

Men jeg føler at denne (viktige) debatten har startet i feil ende. For før vi starter debatten om hvordan vi kommuniserer Risørs omdømme med omverden må vi ta stilling til HVA vi skal kommunisere. Skal vi fremstå som kunst og kulturbyen, skal vi fremstå som den hvite by ved Skagerrak eller skal vi satse på å bli turistbyen Risør? Eller kanskje vi skal stå frem som festivalbyen Risør? Jeg har definitivt ikke svaret på dette, men dette må Risørs politikere (og befolkning?) bli enige om. Vi kan ikke jobbe frem et styrket omdømme som sveiper over alle områder!

For hva vil vi folk skal tenke på når de hører om Risør? Glem i første omgang hvordan vi skal markedsføre kommunen. La oss først bli enige om HVA vi skal markedsføre. Dersom Risør skal styrke omdømmet må vi bygge opp vår egen merkevare, med våre egne løfter, våre egenskaper basert på våre verdier.

fra Harry til hot...

Sommeren vi nylig la bak oss har gitt en rekke byer i Norge en kraftig nedgang i turismen. Med tanke på finanskrisen er kanskje ikke dette overraskende, men både Mandal, Hamar og Tromsø melder nå om negative tall. Offisielle tall fra Risør foreligger merkelig nok ikke enda. Men trolig er det også her en svak nedgang, til tross for flere vel gjennomførte og vellykkede festivaler med gode besøkstall.

Foreløpig signaler fra nabobyen vår, Arendal, kan tyde på at fylkeshovedstaden holder stand. Og turistsjefen der sier i hvert fall at det ikke er tvil, satsingen på opplevelsesturismen og festivaler gir økte besøkstall. Hun kan fortelle at Arendal i alle år har hatt mest nordmenn som turister, men de siste par årene har tilsiget av utenlandske turister økt gjennom hele sesongen, særlig fra Tyskland og Holland. Turistsjefen er klar på at det er festivalene som skjer sommerstid som er bakgrunnen for denne veksten.

Vår naboby i sør har de siste årene gjort en rekke spennende grep som har vist seg å holde vann. Både Norwegian Grand Prix, Canal Street, Hove Festivalen, Kjæmpestaden, Sørlandets Båtmesse og TS Grand Prixv har gjort sitt til at Arendals tidligere svake omdømme, har endret seg radikalt. I tillegg fikk de denne sommeren, ved hjelp av et lokalt økonomisk krafttak, tak i TV2 Sommerspillet. Og selv om ikke TV2 programmet har vært noe ubetinget suksess, viser dette at Arendal har en vilje til å satse.

Det som kjennetegner Arendal er vilje til å gjennomføre festivaler med klart definerte målgrupper. I tillegg kan det virke som om både politikere og næringsliv står bak denne satsingen. Denne muligheten har også vi i Risør. I tillegg har vi festivaler som egentlig burde favne over mer potensielle besøkende enn Arendal. Risør Kammermusikkfest som har blitt fremhevet i New York Times som en av verdens mest innflytelsesrike kammermusikkfestivaler. Denne har tydeligvis et sterkere omdømme internasjonalt enn lokalt. Risør Trebåtfestival som har over 20 000 besøkende, har i mine øyne ikke fått den lokale anerkjennelse den fortjener. I tillegg har vi Bluegrasfestivalen og Villvin kunsthåndtverksmarked. Som begge er stabile og seriøse massemønstringer.

Og jeg har overhode ikke glemt Risør Jam. En festival, dog med en mer lokal vinkling, har nå bygd seg opp som et av sommerens høydepunkter for den yngre del av Risørs befolkning. 1300 besøkende på Stangholmen nå sist, sier vel sitt.
Siste skudd på stammen er Holmen festivalen. Et fantastisk konsept, med et tilbud til hele familien. I motsetning til for eksempel Hove Festivalen, så ble denne festivalen et sted hvor familien kunne ta med seg barnevognen. Et sted hvor 14 år gamle jenter trygt kunne dra uten at mor og far trengte å være redde for alkohol og dop. Men det var synd av så få av Risørs innbyggere så potensialet i denne nykommeren. Kun 800 betalende tilskuere skapte ingen store overskudd. Likevel har ledelsen i denne nyvinningen lovet at de prøver igjen i 2011. Da jobber de med artister som Hellbillies og Åge Aleksandersen. Da er det bare å håpe at Risørfolk kjenner sin besøkelsestid.

Men tilbake til Arendal. Jeg er selv født og oppvokst der. Og jeg kan love at det var fint lite med denne byen som frembrakte fyrverkeri og hallelujarop på 70 og 80 tallet. I min barndom og ungdom var få store og spennende arrangementer å se frem mot. Arendal ble rett og slett regnet som den store ”Harry-byen” mellom Stavanger og Oslo. Men så skjedde det noe, og de siste 10 årene har dette endret seg radikalt. I dag fremstår faktisk Arendal som Sørlandets mest spennende destinasjon. Hvilke grep er det egentlig Arendal har gjort? Yrket mitt innebærer å dra land og strand rundt store deler av året, og det jeg da opplever er at Arendal blir oppfattet som en spennende destinasjon. Opplevelsene fra Risør begrenser seg ofte til ”Myggen” og Risør Trebåtfestival. Da blir det viktigste spørsmålet vi fra Risør kan stille oss; hva kan vi lære av Arendal?  For Arendal har holdt fokus, satset på det folk vil ha, det gir og vil gi - penger i kassa. Den politiske viljen til å støtte festivaler og arrangementer har vært svært betydningsfull og stimulerende til hardt arbeid. De har også forstått nødvendigheten av å holde trykket oppe på det frivillige arbeidet som er uvurderlig for videre suksess.
Dette kan vel tyde på at Risør bør ha enda mer fokus på festivalene sine. Tvinge frem enda mer politisk vilje, og ikke minst jobbe frem enda mer velvilje fra vårt lokale næringsliv. For Risør er i en usedvanlig hard konkurranse, ikke bare fra Arendal, langt i fra, men fra alle de andre såkalte ”Sørlandsbyene”. Risør vil vinne på å satse hardere på festivalene våre, mye hardere. Vi har tross alt en festivalmeny som vitner om høy kvalitet. Det jeg føler gjenstår, er å forankre disse arrangementene enda mer i kommunen. Alle i Risør, både politikere, næringsliv og innbyggere må føle et eierskap til vår aller største omdømme- og merkevarebygger.

Sommer, festivaler og frivillighet.

Nok en sommer er forbi og høsten står for dør. Jeg er tilbake i leiligheten min i Oslo, og sitter og tenker tilbake på sommeren som var. Ferien flyr jo så fort forbi, men hva er det som best huskes? Jo, det er festivalene våre. Sommer i Risør er for mange synonymt med festivaler. Mange festivaler. For både fastboende og turister, er dette ofte gylne høydepunkter i sommerferien. Om det gjelder musikk, kunstverk eller trebåter er stemningen, atmosfæren, og folkelivet som omgir festivalene gull verdt for Risørs befolkning.

Dette året har jeg vært så heldig å få bidra litt i forbindelse med Risør Trebåtfestival. Kun et lite bidrag riktignok, men alle små bidrag i vår flotte festivaljungel er viktige. På den måten har jeg fått et lite innblikk i den formidable innsatsen som kreves for å få et slikt arrangement opp å stå. For på lik linje med foreningslivet i Risør, er også festivalene avhengig av mange bidragsytere. Og la meg aller først bare få ta av meg hatten for Risør Trebåtfestival og dens engasjerte stab. Sjelden eller aldri har jeg opplevd en mer smittende entusiasme, grenseløs imøtekommenhet og positivitet. Måten ildsjelene Jon og Tove, i spissen for et engasjert styre og rundt 200 frivillige, jobber på, betyr mer for Risørs fremtidige eksistens enn det folk flest aner. Og årets festival ble vel flottere enn noen sinne. Sjeldent har vel Risør fremstått mer vakker og eventyrlig enn disse fire solfylte dagene i begynnelsen av august.

Den form for dugnadsvilje og frivillighet som vises på alle Risørs festivaler må pleies. Det er nemlig fort gjort å glemme alle de tusenvis av timer som blir lagt ned i frivillig arbeid. Uten denne innsatsen vil jeg påstå at Risør ville vært mye fattigere. Tallknusere kan riktignok gi oss en liten pekepinn om frivillighet omregnet i rene penger. Men det er neppe mulig å regne på frivillighetens fulle betydning i tall og tabeller. Selvsagt kan man måle antall timer eller dagsverk, men den frivillige innsatsen ved festivaler, teateroppsetninger eller håndballklubber bringer inn kvaliteter, verdier og holdninger som ingen kuleramme i hele verden er i nærheten av å tallfeste.

I Risør arrangeres det mange festivaler hver eneste sommer. Det er med andre ord mange arenaer som skal driftes basert på frivillighet, i tillegg til raushet fra næringslivet. Det med at næringslivet stiller opp er også en forutsetning for at vi skal kunne fortsette med festivalene våre. Og her har vi i Risør vært flinke i mange år, og innsatsen vil forhåpentligvis bare fortsette. Jeg håper og tror at både lokalbefolkning, næringsliv og kommune, forstår at festivalene er en av de viktigste (kanskje den aller viktigste) merkevare- og omdømmebyggerne vi har.

Men nå kan festivalene ta seg en velfortjent pause frem til neste sommer. I mellomtiden er det viktig for oss som er fastboende i denne lille vakre byen, å huske på de verdiene som festivalene tilfører kommunen. Både i form av kapital, men ikke minst i form av merkevarebygging. Og uten frivillig innsats fra hundrevis av mennesker, og de mange positive støttespillere fra næringslivet, ville rett og slett festivalene i Risør ha stoppet helt opp.

Det å fortsette dette arbeidet mener jeg er løsningen på mange av Risørs oppgaver for å fremstå som en levende, spennende og imøtekommende destinasjon. Både for turister og mulige tilflyttere.

Tusen hjertelig takk til alle dere som har bidratt slik at Risør fortsatt kan sole seg i glansen av de mange spennende festivalene. For å avslutte med et passende sitat fra Winston Churchill. ”Sjeldent har så mange, hatt så få å takke, for så mye…”